Some nightsJeg kunne sikkert brukt lang tid på greie ut om den siste uka, jeg kunne sagt mye om både Riise, Dæhli og timing. Men jeg gidder ikke, i går satt nemlig Riise punktum for hele saken.
“Some nights, I stay up cashing in my bad luck
Some nights, I call it a draw
Some nights, I wish that my lips could build a castle
Some nights, I wish they'd just fall off

But I still wake up, I still see your ghost
Oh Lord, I'm still not sure what I stand for oh
What do I stand for? What do I stand for?
Most nights, I don't know anymore...
Oh woah, oh woah, oh woah oh oh
Oh woah, oh woah, oh woah oh oh

This is it, boys, this is war - what are we waiting for?
Why don't we break the rules already?
I was never one to believe the hype - save that for the black and white
I try twice as hard and I'm half as liked, but here they come again to jack my style”


Fun. sin tekst i sangen “Some nights” kunne ikke sagt det bedre. John Arne Riise, twitter, Truls Dæhli, overtid, straffe… Det ble for mye for undertegnede i går. Det ble for mye.

Jeg kunne sikkert brukt lang tid på greie ut om den siste uka, jeg kunne sagt mye om både Riise, Dæhli og timing. Men jeg gidder ikke, i går satt nemlig Riise punktum for hele saken. Et punktum som bør bli respektert av alle Norges mediefolk, nok nå.

Vi måtte vinne, uavgjort ville ikke holdt med tanke på videre vei mot VM i Brasil. Så kom den, ”tabben”, jeg har enda ikke bestemt meg ennå, tabbe eller ikke tabbe, jeg vet ikke. Vanskelig, er ordet jeg lander på. Det er vanskelig for keeper og det er vanskelig for oss andre å vurdere om det er en tabbe eller ikke.

Tarik skyter. Henriksen på returen. Mål. 1-1. Kunne sikkert skrevet mer om dette også. Skuddet til Tarik i krysset, ned på streken og ut til en årvåken Henriksen som setter ballen i mål. Men det viktigste som kan bli skrevet om dette målet er nettopp det, at det var viktig. Så utrolig viktig, nå var vi med igjen, nå kunne vi senke skuldrene, fortsette jakten på seier og ikke fortsette jakten på å avverge nok et ydmykende nederlag.

Pause.

Etter pause er det, etter min mening, et fantastisk norsk lag som kommer ut på Fort Ullevaal. Ikke fantastisk fordi kvaliteten på det de leverer er av høy internasjonal klasse, men fordi det er en gjeng sultne spillere som kommer ut og som har bestemt seg for at de skal sloss for 3 poeng. Og det er for meg det viktigste. Slå gjerne lange baller, mist gjerne ballen på midten, men sloss for den lange ballen, flytt etter folk og jobb som en ”gale-Mattias” når du mister ballen på midten. Det gjorde Norge, det gjorde de så ettertrykkelig!

Så skjer det, Espen Ruud slår en 70-meterspasning opp mot Daniel Braaten som stusser ballen gjennom til Alexander Søderlund. Søderlund er på etterskudd, men er like fullt rask i oppfattelsen. Det er nå eller aldri. Søderlund får en fot foran de to slovenske spillerne som jakter han som en elg blir jaktet i indre Telemark. En fot foran, to føtter foran. Kontakt. Straffe.

Straffe. Norges vei til Brasil. Copacabana. Det er nå eller aldri. Moa tar det. Han er byttet ut. Tarik tar det. Han er byttet ut. Hvem tar det? Hvem andre? Det finnes bare en person i kongeriket Norge. Han har verken fått prinsessen eller halve kongeriket den siste uken, men det er likevel et eventyr som er i ferd med å utspille seg på gressmatta på Ullevaal. Kampuret viser 92.44. 16 sekunder igjen av tilleggstiden. Det er bare en mann som kan ta denne straffen, og han kan ikke bomme.

John Arne Riise. Selvfølgelig er det han. Det er virkelig nå eller aldri. Nå skal han ikke bare sette ballen i mål, han skal ikke bare rette opp Norges dårlige start på kvalifiseringen, han skal ikke bare revansjere seg selv, sitt eget navn og rykte. Han skal leve opp til sin egen myte, han skal fullføre eventyret, han skal gjøre det. For Norge.

Mål.

Det gikk nesten i svart for meg, tårene satt løst, det gjør de i grunnen ennå. Mål.
Jeg er en voksen mann, 25 år, veier over 100 kilo, men det var mer enn jeg kunne orke, mer enn jeg kunne klare. Bildet av Riise som dunker ballen i mål for så å løpe 100 meter i ren glede og adrenalinrus kommer til å sitte i meg lenge. Følelsen av å atter en gang kjenne håpet stige, skal vi virkelig klare det? Er det vår tur denne gangen?

Norge slo Slovenia 2-1, ingen enorm prestasjon i seg selv. Ingen grunn til å drømme om fine sandkorn på Ipanema eller vakre brasilianske jenter med en litt for liten bikini. Men måten det skjedde på. Det er et eventyr, Norge er et eventyrland. Og det er lov til å drømme. Det gjør i hvert fall jeg.

Alt for Norge.



Logg inn for å kunne kommentere.

   (Ingen kommentarer)