Hvor er engasjementet?

Foto:

Atter en gang er vi så nære. Atter en gang svikter vi når det gjelder som mest.

De siste tjue minuttene mot Sveits er en gru å tenke tilbake på. Når det virkelig nærmer seg slutten, når vi ikke har annet valg enn å satse alt. Når vi skal kjempe, slåss og blø for den drakta… Da svikter vi som mest.

 Det er helt greit å tape for et bedre lag som Sveits, sa Ola By, men det er måten vi taper på. Den tafattheten som preget store deler av laget i gjennom hele kampen og ikke minst som preget mange av dem de siste tjue minuttene, når det gjaldt som mest.

 Nå er vi vitne, nok en gang, til at VM-toget drar fra perrongen uten at vi en gang har løst billett. For all del, det er fremdeles en mulighet. Vi kan enda bli en gruppetoerne som får spille kvalikk, men slik det så ut på tirsdag har vi ingenting der å gjøre. Det er vondt å konstatere.

 Men det var ikke bare landslaget som skuffet på tirsdag. Også Ullevaal-publikummet skuffet. Nok en gang ble Ullevaal på mange måter gjort om til bortebane. Personlig så gremmes jeg. Det er flaut. Det er flaut å ikke kunne klare å mobilisere flere mennesker til en så viktig kamp, og når det først kommer rundt 13 000 nordmenn så er det flaut at vi blir gjort til statister av 3000 sveitsere.

 Vi i Oljerberget forsøker, og jeg synes vi skal ha kreditt for det. Men på mange måter er det nesten litt vondt å stå i Oljeberget også for tiden. Folk skuler og kikker rart på oss når vi viser noe som overgår den gjennomsnittlige form for engasjement på en norsk landskamp. Hvordan ble det slik?

 Jeg vet ikke, og jeg vet ikke hvordan vi skal løse det. Det eneste jeg vet er at når det kommer til landslaget vårt så er det lite jeg kan gjøre. Jeg kan verken påvirke bytter, spill eller engasjementet til de på banen. Det eneste jeg kan gjøre er å stå og rope og synge. Jeg kan bare hylle det kjedelige drittlaget som jeg elsker av hele mitt hjerte.

 Så får folk bare kikke rart på meg, mitt håp er bare at vi skal bli så mange, så mannsterke og så engasjerte og engasjerende at det er vi som får retten til å skule og kikke dumt på sidemannen vår. Han som ikke synger. Det er min drøm og mitt håp at flere deler den drømmen med meg. For er vi mange nok så kan den drømmen bli virkelighet, men for øyeblikket er min drøm like fjern som et VM-sluttspill i Brasil.

 Alt for Norge




Logg inn for å kunne kommentere.

Les kommentarer