Drillo begeistret Ullevaal igjenIkke bare var det sannsynligvis den siste sommerdagen i 2009, men det var også den siste kampen for Norge i denne VM-kvalifiseringen. Etter sist kamps uavgjort resultat borte mot Island ble drømmen om Sør-Afrika så fjern at den nesten ble usynlig. Derfor var det mest heder, ære og ikke minst en nasjonal oppreisning norges beste menn spilte for denne kvelden. Og det klarte de..

Norge stilte med et par endringer fra kampen mot Island, Henning Hauger, Jon Inge Høiland, Torstein Helstad og Bjørn Helge Riise fikk sjansen fra start og dette skulle vise seg som et lykkelig valg for Drillo. Etter bare to minutter sto Torsten Helstad parat etter at et innlegg fra Bjørn Helge Riise hadde blitt klarert frem og tilbake i det makedonske forsvaret. 1-0 og i underkant av 15 000 tilskuere øyner håpet for nok en storseier på fortet Ullevaal. Norge fortsatte å presse, anført av en god og sterk John Carew, og etter 25 minutter går oksen Carew i bakken vel 25 meter utenfor det makedonske buret. Det var ingen tvil, nå var det tid for Riise show, storebror Riise. John Arne tar god gammaldags rennafart og regelrett "bæljer" ballen i mål bak en sjanseløs og muligens feilplassert makedonsk sisteskanse. Norge leder 2-0 og Ullevaalpublikummet med Oljeberget i spissen skinner om kapp med de nylig anntente lyskasterene.

Etter 45 minutter sto det altså 2-0 til Norge som frem til da hadde overbevist både offensivt og ikke minst defensivt, og da Andreas Torkhildsen entret gressmatta i pausen tok den nasjonale stoltheten overhånd og for et lite øyeblikk var vi alle tilbake i 90-tallets gledesrus. Jubelen og Norge-ropene runget like høyt som da vi var 10 000 flere forrige hjemmekamp mot Skottland, vi var tilbake...

Andre omgang startet som den første hadde sluttet, med bra press fra Drillos utvalgte og god defensiv kontroll. Men etterhvert som klokken tikket og gikk, gikk også luften noe ut av den norske ballongen. Etter 70 minutter kom Makedonia på sitt første ordentlige besøk i den norske målgården og uttelingen ble brutal, etter mye klabb og babb stilnet jubelen på Ullevaal og frykten for at også den siste kampen i årets VM-kvalifisering skulle ende med poengdeling snek seg sakte, men sikkert inn på publikum. Men Norge sto i mot og red av stormen, som kanskje best kan betegnes som en lett bris. For Norge var egentlig aldri truet og det kunne like gjerne blitt 3-1 etter at Morten Moldeskred hadde et skudd i krysset og ut helt på tampen.

En slags oppreisning tror jeg absolutt det norske folk føler de har fått etter at Norges VM tog mest sannsynlig har forlatt stasjonen og ikke kommer igjen før om fire år. Men etter at Drillo kom inn som et friskt pust fra fordumstid har landslaget tatt flere steg, viktige steg. Vi har på ny fått en mer stabil defensiv kontroll samtidig som vi virker mer slagkraftige i det vi foretar oss på den siste tredjedelen av banen. Nei, vi i Oljeberget ser ikke svart på det norske landslagets framtid, vi ser rødt, hvitt og blått, for vi mener at som norsk supporter er det de eneste fargene som virkelig gjelder...

 

 




Logg inn for å kunne kommentere.

   (Ingen kommentarer)